Dikteren Marie Takvam var festens midtpunkt og beundret av mange, men det kunstneriske bohemlivet hadde også sine skyggesider.
Magnus Takvam har skrevet en personlig og bevegende historie om en sønn som går opp sin mors spor, der hver side er fylt av kjærlighet til henne. Det er også et fascinerende kunstnerportrett av en av våre største diktere.
25 år gammel og bare noen måneder etter at sønnen Magnus ble født i 1952, ga Marie Takvam ut sin første diktsamling Dåp under sju stjerner. Hun flyttet fra en liten bygd på Sunnmøre til storbyen rett etter krigen, etablerte seg raskt som en sentral nynorsk dikterstemme og ble en del av kunstnermiljøet i hovedstaden. Hun skriver om livets lys og mørke, om aldring og forfall og frykten for å bli gammel. Hun hadde mye melankoli og alvor i seg, og hun tok opp temaer som homofili og selvmord tidlig på 70-tallet.
Magnus vokste opp med en mor full av liv og latter, men som tok livets alle spørsmål på det største alvor. Gradvis kom mer mollstemte toner inn, familien gikk i oppløsning på slutten av 1960-tallet, og Magnus ble boende alene med Marie. Kaotiske år fulgte, der høyt forbruk av alkohol til slutt førte til sammenbrudd.
Hun skrev for å kunne leve er en personlig og bevegende historie om en sønn som går opp sin mors spor, der hver side er fylt av kjærlighet til henne. Hvor kom uroen hennes fra? Hvordan kunne hun skape de vakreste dikt selv etter sammenbruddet?
Velkommen til en samtale med Magnus Takvam, der vi også får et gjenhør med noen av Marie Takvams dikt. (Portrettfoto: Celina Oier).
