Arrangementet er avlyst.

Tore H. Wiik er kjent for å gjøre veihistorie spennende og interessant, og han har holdt nærmere 100 foredrag om temaet i ulike fora. Han har skrevet fire «samtidsarkeologiske» bøker om veiene som utviklet seg til å bli E6 og E18, en utvikling der Østfold fra 1920-tallet var et foregangsfylke i Norge. På denne måten har han revitalisert nyere tiders veihistorie i Norge.

Begrepet «samtidsarkeologi» forteller at det er lagt stor vekt på en tidsepoke som er i ferd med å gå i glemmeboken. Mens den gamle historien om oldtidsveier og kongeveier er dokumentert og beskrevet i detalj, er det vanskelig å finne ut av de utallige veibygginger og veiomlegginger i tiden fra da riksveierble et begrep i 1928 og frem til nyere tid.

Det å ferdes over lange veistrekninger for folk flest ble først mulig da bilen for alvor ble tatt i bruk. Det er vel derfor slik at våre viktigste «legendariske veier» ikke er de gamle kongeveiene – et begrep som var en offisiell veibetegnelse inntil 1823 – men våre «riksveier». Riksveier ble en ny veiklasse i Norge i 1928, og de ble nasjonalt nummerert fra 1930. Men allerede to år før hadde Østfold stadfestet sitt system for nummerering av riksveiene gjennom fylket og lagt beslag på riksveinumrene 1-8.

Fredrikstaddistriktet – som har en glemt fortid knyttet til veiene som ble til E6 – får selvfølgelig et dypdykk i foredraget. Den gamle Hovedvei rute I (inntil 1823 kalt Fredrikshaldske kongevei) hadde en viktig søndre gren som gikk via Fredrikstad (nå RV110/FV110) og videre til Skjeberg der den møtte den nordre delen som i grove trekk fulgte E6-traseen. Og ikke nok med det, da det i 1869 ble ny vei fra Solli på vestsiden av Visterflo, flyttet den nordlige grenen seg dit for å unngå de bratte stigningene mot Sarpsborg. Dessuten gikk en av de fem alternative E6-traseer planlagt på 1950-tallet gjennom Fredrikstad kommune. Veier har aldri vært mer spennende!