Terningkast 6
Bokanmeldelse av Joakim Tjøstheim, Dagbladet
«Når Victoria Kielland skriver seg inn følelseslivet til en av verdens verste massemordere, gjør det sterkt inntrykk å lese. Først og fremst på den gode måten. … Men romanen er så mye mer! Kielland blander ut forelegget med fri diktning, slik at hennes særegne stil kommer sterkt til uttrykk. Så sterkt at du glemmer hva hovedpersonen i boka er i stand til. En slik tvetydighet kjennetegner også fortellingen, som er noe av det vakreste og grusomste jeg har lest. … både vakker lesning og gir følelsen av å erfare alt for første gang. … et forfriskende vågestykke. Kielland nøler ikke, men tar svalestup ned i en av historiens mørkeste avkroker.»
Ulla Svalheim, Vårt Land
«et fengende, særegent og fantastisk godt skrevet … et nyansert portrett hun tegner opp av denne kvinna som trosser det mulighetsrommet samfunnet gir henne og heller tar livet i egne hender. … ei usedvanlig god bok.»
Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet:
» … en av de beste yngre forfatterne vi har … hun skriver frem et ødelagt, men alltid lengtende menneske, en kvinne med et halsbrekkende indre stup. … Og i Kiellands drivende prosa når det ustoppelige raset, Brynhilds avsindighet, også leserne. … Hun tar sin glupske hovedperson fullt og helt på alvor, ofte skriver hun henne frem i setninger fulle av en smittende fandenivoldsk triumf. Stemmen i romanen er på den ene siden eneveldig og ensom, men tross Brynhilds livsudugelighet ligger det også bejaelse i Kiellands jagende språk. … Kielland gjør Brynhild til en tragisk heller enn kaldblodig figur. Ved å fortøye raseriet hennes i typiske kvinnelige erfaringer, gir Mine menn henne en form for oppreisning. … ligger det et virkelystent feministisk element i Kiellands begjærsfortelling. … I likhet med Vesaas er Kielland en forfatter som vinner på sin vilje til varme, så vel som til voldsomhet.»
«UKAS BOK i Klassekampens Bokmagasinet:
«Så mye for kjærlighetens illusjoner: Etter denne brutaliseringen forlater Brynhild Norge for USA, drevet av en ustabil miks av kjærlighetslengsel, gudsfascinasjon og kontrollbehov, hvor lidenskap og ødeleggelse virker som gjensidig utbyttbare størrelser. Mine menn er, blant annet, en bok om overgrep og den historiske – dog ikke av den grunn avviklede – utsattheten en kvinne lever i når patriarkalske strukturer og religiøs moralisme danner tilværelsens fundament. «Dette er alt jeg er, dette er alt jeg har», tenker Brynhild flere ganger; hun er overlevert til seg selv og til andres makt, inntil hun begynner å ta grep om tilværelsen. Setningen går fra å være et uttrykk for avmakt til å bli noe mer skremmende, slik også boka gjør idet Brynhild blir til Bella Sørensen blir Belle Gunness … Kielland er klok nok til å fordele brutaliteten i små doser … Belle blir heller åsted for prosaens strømmende, voldsomme utforskning av spennet mellom lidenskap og ødeleggelse, et grunnmotiv som vokser ut av det første traumet. «Ikke driv kjærligheten for langt», lar Kielland tenåringen Aurora i Dammyr gjenta, men Belle Gunness driver den til endepunktet, bokstavelig talt til livets slutt. «Hun hadde lekt Gud», heter det mot slutten, og som gud har hun rådd over en torjonssonsk verden av «berre kjærleik og død».
Even Teistung, Bokmagasinet, Klassekampen
(…) «Hvem skriver sånn? Det er en skrift som minner om modernistiske forløpere, en prosa som nærmer seg poesi, og som treffer på noe nesten taktilt, i alle fall sanselig, liksom teksten kleber av på fingrene. Mer enn noe er det denne veldige sanseligheten, ja, den estetiske erfaringa, for å si det med litt pomp, som gjør Mine menn, og Kiellands forfatterskap i sin alminnelighet, til noe utenom det vanlige – og det i beste forstand.»