Kronikk av Roy Conradi Andersen, daglig leder ved Litteraturhuset Fredrikstad.
Noen ganger lurer jeg på om det var denne brannen i 2008 som ble vendepunktet for Fredrikstad. For opp av asken kom det noe helt nytt. Og omtrent samtidig skjøt sentrumsutviklingen fart. I dag er ikke byen til å kjenne igjen.
Jeg har levd så lenge at jeg har minner fra byen da bilene forsvant og Nygaardsgata ble gågate. Jeg husker en by som var full av mennesker, Gunnar Nielsen spilte trekkspill på Stabburet på julaften, det yret i gatene, det var butikker over alt. Fredrikstad var møtestedet. Alle skulle til sentrum. Det var der du traff folk.
Så skjedde det noe.
Det var sikkert en kombinasjon av mange ting. Kjøpesentrene gjorde sitt inntog, industrien fikk seg en alvorlig knekk, Værste ble lagt ned, FFK rykket ned, elva var skitten, og folk ville ikke lenger være i bygatene. Gråpapirene begynte å dukke opp i butikkvinduene og dekket stadig flere. 1990- og 2000-tallet var ingen god tid for byen vår.
Jeg tror Fredrikstad og sentrum rett og slett mistet selvtilliten.
Så brant restaurantkvartalet Dus & Sus (gamle Cambusdoon) ned i 2008 og etterlot seg et stort arr på en av kremtomene i sentrum. Bunnen var nådd.
Det er da ting begynner å skje. I 2011 bestemte Fredriksborg Eiendom seg få å bygge noe helt nytt på branntomta, en fremmed fugl i Fredrikstad, nemlig et litteraturhus. Et virkelig stort og flott et. Fredag 25. januar 2013 – for ti år siden – åpnet vi dørene med dunder og brak. Og folk strømmet til.
Jeg er ikke så naiv og navlebeskuende at jeg tror kulturinstitusjonen Litteraturhuset Fredrikstad i seg selv skal ha så mye av æren at Fredrikstad er en helt, helt annen by i dag enn i 2008, 2011 eller 2013. Overhodet ikke, men her kommer mitt poeng:
Jeg tror det som derimot betydde veldig mye var selve beslutningen. Om å bygge.
Fordi prosjektet i seg selv var et byutviklingsprosjekt. Det sendte et svært, svært viktig signal som Fredrikstad og byen desperat trengte: Noen tror på sentrum. Noen tør å satse stort og reise noe nytt og annerledes, som peker fremover. Og at Fredrikstad selvsagt skal ha et litteraturhus som flere andre store og viktige byer. Ja, hvorfor skulle vi ikke det?
I dag er jeg sikker på at dette bidro en god del til å gi byen selvtilliten tilbake.
Naturlig nok, må man kanskje si, manglet det ikke på skeptiske stemmer som ikke trodde Litteraturhuset Fredrikstad hadde livets rett. Når sant skal sies var vi ikke helt skråsikre selv heller. Det var et stort prosjekt, et nytt hus og en usikker økonomi: Ville vi klare å etablere et litteraturhus og skape et helt nytt kulturtilbud i en by som inntil da kanskje var mest kjent for fotball, revy og nedlagt industri?
Var Fredrikstad stor nok og klar for dette?
– Jeg tipper at huset i Odda går dukken først, og deretter det i Fredrikstad. Problemet med Fredrikstad er at de ikke har noen tunge utdanningsinstitusjoner og at det er en relativt liten by. I de andre regionale byene, som Tromsø, Trondheim og Bergen, har de større universiteter og en mye større kritisk masse, en høyere kreativ klasse, konkluderte urbanist og debattant Erling Fossen i NRK i 2013.
I dag vet vi hvordan det gikk. Fossen tok feil om huset og Fredrikstad-folk. Litteraturhuset Fredrikstad kom på en tid da byen tok steget inn i en ny tid. Og trolig hang det litt sammen. Sentrum våknet til liv igjen, butikker og restauranter spratt opp som paddehatter.
I dag lever stiftelsen og huset i beste velgående med våre nå seks ansatte og én lærling. Publikum kommer, vi har en trang, men sunn økonomi og aktiviteten er høyere enn noen gang, med tett på 300 egenproduserte arrangementer hvert år, for store og små. Nær én million mennesker har vært innom huset siden åpningen for ti år siden.
Derfor tror jeg også vi, på vårt lille vis, har vært med på å forandre byen vår til det bedre.
Ikke bare fordi publikum kan møte forfattere og høre foredrag eller konserter. Vi har også ønsket å være en tydelig debattarena i Fredrikstad. Med folkemøter, diskusjoner og samtaler. Der ulike syn får bryne seg mot hverandre. Og hvor det er lov å være helt uenig. Slikt gjødsler lokaldemokratiet.
Ingenting av dette hadde vært mulig uten publikum, som har vært der siden dag én. Og ikke minst solide støttespillere og alle som leier møterom og lokaler av oss.
Vi skylder dere alle en stor takk – og vi håper mange finner veien for å feire 10-årsjubileet de neste dagene – og hele resten av året.
